Bacheloroppgave
VPL05 Verneple ie
Norsk: Kva hjelper? Betringsprosessar frå alvorleg e
psykiske vanskar
English: What helps? Improwme nt processes from severe
mental difficultie s
Rita Kvinge
Totalt antall sid er inkludert forsiden: 51
Molde, 7.se ptember 2 020
Ob li g at o r is k e ge ne rk l ær i ng /g r up p ee rk læ ri n g
De n en ke lt e stu de n t e r s e lv a n sv a rl ig fo r å set te s eg i nn i h va s o m er l o vl ige h je lp emi dl er , r e tni ng sl in jer
f o r b ru k av d is s e og r eg le r om ki ld eb ruk . Er kl ær in ge n ska l b ev is st gjø r e s tu d en ten e på de r e s an sv ar o g
h vi lk e ko ns e kv en se r fu sk ka n m e dfø re . Man g le nd e e rk læ ri ng fr ita r ik k e s tud en ten e f ra s i t t a ns va r.
Du /d er e f yl ler u t erk lær in g en ved å k li kk e i rut en ti l h ø yre f or d en e n ke lt e d el 1-6 :
1.
Jeg/vi erk lærer herv ed at min/vår besvarel se e r mitt/vårt eget ar beid,
og at jeg/vi ikke har brukt andr e kilder eller har mo ttatt annen h jelp
enn det so m er nevnt i be svarel sen .
2.
Jeg/vi erk lærer vider e at denne besvarel sen:
• ikke har vært brukt til ann en eksamen v ed annen
avdeling/universitet/ høgsk ole innenl ands eller ute nlands.
• ikke referere r til andres ar beid uten at d et er oppgitt .
• ikke referere r til eget tidli gere arbei d uten at det er o ppgitt.
• har alle referanse ne o ppgit t i litteraturlis ten.
• ikke er en ko pi, duplika t eller avskrif t av andres ar beid eller
besvarelse.
3.
Jeg/vi er k jent med at brudd på ovennev nte er å b etrakte som fusk og
kan medføre an nuller ing av eksamen og u testenge lse fra univer siteter
og høgskol er i Norge, jf. Universite ts- og høgskoleloven §§4 - 7 og 4- 8 og
Forskri ft om eksamen § §14 og 15 .
4.
Jeg/vi er k jent med at all e innleve rte oppgaver kan bli plagi atk ontroll ert
i URKUND, se Retning slinje r for el ektronisk i nnlevering og publisering av
studiepoenggivende stu dentoppg aver
5.
Jeg/vi er k jent med at hø gskol en vil behandle all e saker hvor det
forlig ger mistanke om fus k etter høgskolens retni ngslinjer for
behandling av sake r om fusk
6.
Jeg/vi har satt oss inn i r egler og retningslinjer i bruk av kilder og
refer anser på bibliotek et sine nettsi der
Pe rs o nv ern
Personopplys ningsloven
Forskningspro sj ekt som innebære r behandling av perso nopplysninger iht.
Personopplysn i ngsloven sk al meldes t il Norsk s enter f or forskning sdata, NSD, for vurde ring .
Har oppgaven v ært vurder t av NSD? ja nei
- Hvis ja:
Referanse nummer:
- Hvis nei :
Jeg/vi erk lærer at oppgaven i kke omfattes av P ersonoppl ysningsloven:
Helseforsknings loven
Dersom prosj ektet fa ller in n under Helseforsk ningslov en , skal det og så søkes om
forhåndsgodkj enning fra R egi onale komitee r for medisins k og helsefa glig forsk ningsetikk,
REK, i din reg ion.
Har oppgaven v ært til beh andling hos RE K? ja nei
- Hvis ja:
Referanse nummer:
Pu bli se rin g sav ta le
Studiepoeng: 15
Veileder: Bjørn Kjetil Larsen
Fullmakt t il elektronis k publisering av opp gaven
Forfatter(ne ) har opphavs r ett ti l oppgaven. Det b etyr bl ant anne t enerett til å gjøre verket
tilgjengelig fo r allmennheten (Å ndsverk loven. §2 ).
Alle oppgaver som fy ller kriteri ene vil bl i registrer t og publise rt i Brage Hi M med
forfatter(n e)s godkjenn else.
Oppgaver so m er unn tatt offent lighet eller båndl agt vi l ikke bli pub li sert.
Jeg/vi gir her ved Høgsk olen i Molde en veder lagsfri rett ti l å
gjøre oppgaven tilgjengel ig for el ektronisk publise ring: ja nei
Er oppgaven b åndlagt (ko nfidensie ll)? ja nei
( Båndleggingsav tale må fylles ut)
- Hvis ja:
Kan oppgaven p ublisere s når båndleg g ingsperioden er over? ja nei
Dato: 6 septe mber 2020
Antall ord: 1198 6
Psykiatriens viktigste ressurs
er lydhørheten overfor det som «ikke passer inn»
-en smerte som kan gi de mest uventede uttrykk
(Wifstad 1997)
Inn hold
1.0 Innleiing .................................................................................................................... 1
1.1 Presentasjon av tema .............................................................................................. 1
1.1.1 Bakgrunn ......................................................................................................... 1
1.1.2 Føremål med oppgåva ..................................................................................... 1
1.1.3 Presentasjon av problemstilling ...................................................................... 2
1.1.4 Disposisjon/oppbygging av oppgåva .............................................................. 2
1.1.5 Vidare struktur i oppgå va. ............................................................................... 3
2.0 Metode ....................................................................................................................... 4
2.1 Litteraturstudie som metode ................................................................................... 4
2.1.1 Kvalitativ metode og hermeneutisk tilnærming ................................ .............. 4
2.1.2 Datasøkingsprosessen, -baser, søkjeord og presentasjon av litteratur ............ 5
2.1.3 Fagleg og personleg forforståing, - kva eg trur eg vil finne............................ 6
2.1.4 Kjeldekritikk, validitet (gyldigheit) og re liabilitet (nøyaktigheit) .................. 7
3.0 Teori .......................................................................................................................... 8
3.1 Teoretisk bakgrun n for ti lnærming til problemstillinga ......................................... 9
3.1.1 Salutogenese .................................................................................................... 9
3.1.2 Heilskapleg perspektiv .................................................................................... 9
3.1.3 Kjernestoff litteratur ........................................................................................ 9
3.1.4 Relevant teori frå funn på databaser .............................................................. 10
3.1.5 Anna relevant litteratur som har påverka kunnskap og skriveprosessen. ..... 10
3.1.6 Yrkesetiske retningslinjer.............................................................................. 10
4.0 Funn, analyse og drøfting i forhold til problemstillinga ..................................... 11
4.1 Frå litterature n i Topor og Randby ....................................................................... 12
4.1.1 Funn frå Topors primærkjelder i forhold til problemstillinga ....................... 12
4.1.2 Funn frå Randbys primærkjelder i forhold til problemstilli nga .................... 18
4.2 Ulike kjelder i forhold til problemstillinga ........................................................... 20
4.2.1 Psykiatriens evidensbare forsking. ................................................................ 21
4.2.2 Diagnostisering ............................................................................................. 22
4.2.3 Opptrappingsplan for psykisk helse .............................................................. 24
4.2.4 Standarisering av tenester i pakkefor løp. ...................................................... 26
4.3 Kva hjelper i be tringspro sessen? ................................ .......................................... 28
4.3.1 Kva gjer du for å hjelpe deg sjølv? ............................................................... 28
4.3.2 Andre forhold som hjelper ............................................................................ 28
9
4.3.3 Er tilfriskning avhengig av hjelp frå profesjonelle? ...................................... 29
4.3.4 Åpen dialog bak lukkede dører ..................................................................... 31
4.3.5 Recovery ....................................................................................................... 33
5.0 Oppsummering og konklusjon .............................................................................. 35
5.1 Oppsummering frå alle kjelder i forhold til problemstillinga .............................. 35
5.1.1 Oppsummering av hovudfunn frå Topors primærkjelder ............................. 35
5.1.2 Oppsummering av hovudfunn frå Randbys primærkjelder ........................... 36
5.1.3 Kva Topor skriv som hjelper i betringsprosessar .......................................... 37
5.1.4 Strauss: Kva personar har erfart som hjelp fr å venner og pårørande ............ 37
5.1.5 Åpen dialog og betringsprosessar ................................................................. 37
5.1.6 Recovery ....................................................................................................... 37
5.2 Konklusjon ........................................................................................................... 37
5.2.1 Kva hjelper? .................................................................................................. 37
5.2.2 Oppnåing av formål med oppgåva? .............................................................. 38
5.2.3 Siste ord frå brukaror gan isasjon ................................................................... 38
Litteratur ........................................................................................................................... 39
7
Elles forventning av a t tryggheit, rammer, kommu nikasjon, brukarmedverknad, og
haldningar pre ga av likeverd og respekt, vil truleg vere vesentleg for mange i
tilfriskningsprosess, med relasjonsutvikling som ba sis og vesentleg felleskomponent.
2.1.4 Kjeld ekritikk, v aliditet (gyl dighe it) og reliab i lit et (nøyak tigheit)
«Validitet vil si at man tilstrebe r å fange opp de mest gyldige og relevante dataene for den
problemstilling man forsker på» (Garsjø 2006: 123).
Innhaldet i valt litteratur og andre kjelder er relevant for problemstillinga, fordi dei
hovudsakleg vektlegg brukarpe rspektiv og tenestemottakarar sine erfaringar med faktorar
som har ført til tilfriskning .
Reliabiliteten eller på litelegheit i kvalitativ forsking er knytt til vurdering av i kva grad
forskingsresultat er utført på en truverdig måte.
Reliabilitet står for gra d av å vere nøyaktig, påliteleg, og stabil i målingane, for å unngå
tolkingsproblem og misforståingar , når det gjeld innsamling og etterfylgjande handsaming
av data (Garsjø 2006: 123fs).
Innhaldet i studiet blir sekundærdata/litteratur, og utvalt data vil vere prega av forfattarane
sine faglege perspektiv, hovudbodskap og intensjon i si ne litterære ve rk. Eit humanistisk
og samfunnskritisk syn pregar formuleringar og vinklingar, slik Topor (2006)
gjennomgåande verkar kritisk til samfunnsakseptert haldning der psykiater historisk sett,
har hatt mykje makt og autoritet. Som psykolog, og med skepsis til eigen profesjon og
/eller psykiatriens for sking i kva som hj elper, får vi sjå Topor presenterer eiga forsking frå
sine primærkjelder, og i tillegg støttar seg til psykia ter Johan Strauss og andre
internasjonale forskarar.
Litteraturforfattarar ka n òg ha gjort strategiske utval, slik Dalland omtalar dette, der ein
velje ut informantar som ein trur har nok o å fortelje om det fenomen et ein er ute etter, i
motsetnad til systematisk utval, som er norm i e mpirisk forsking (1997: 22).
Strategisk utval kan ha influert svara, men i datamateriale t elles kjem det og fram at det er
både samanfallande , variasjonar og breidde i svara som er formulert av inv olverte
informantar. Ulike forski ngskjelder er i tillegg integre rt i bøkene til Topor (2 004:188fs) og
Randby (2010:135fs), og i dei andre da takjeldene.
8
Framstillinga i oppgåva blir farga av forfattarane sine framstillingar og deira kjeder.
Ve rifisering validerast likevel gjennom grundig dokumentering av forfattarane sine kje lder
Begge forfattara ne nyttar ei lite påståeleg haldning, men viser heller ei meir forsiktig
presentasjon av korleis innhald kan vere, i motsetnad til tradisjonell psykiatri si
framstilling av kunnskap som absolutte sannhe iter, utifrå positivistisk og kvantitativ
tilnærming. I fylgje slik Garsjø (2006: 128fs) skildrar ulikskapen mellom hermene utiske
og naturvitskapsteoretiske retningar og tilnærmingar, ka n dette vere eit eksempel. Ei
bevisst varsam etisk haldning viser i fylgje psykiater Anderse n eit alternativt
kunnskapsfilosofisk standpunkt, står det innleiingvis i Topor (2006: 9).
Oppgåva er ikkje bevisst direkte sa mfunnskritisk, men kan ha element av dette når det blir
vist til den tradisjonelle psykiatriens rolle oppimot den empiri som problemstillinga løfter
fram.
Ga rsjø skriv at mange sosiologar meiner de t ikkje nødvendigvis er eit forskingsideal med
objektiv og nøytral framstilling, når betring av kritikkverdige sa mfunnsforh old og forsvar
av demokrati er nødvendig, mot krefter som ka n undergrave det (2006: 125). Sub jektivitet
er i herme neutikken anerkjent og innarbeida, gjennom å inkludere forforståing i
analyseprose ssen, men o penheit og nøytralitet vert likevel tilstreva, fortset Garsjø (126).
3.0 T eori
Dette kapittelet prese nterer teoriar og modellar som er bakgrunn og relevante for
problemstillinga, samt presentasjon av e tablert kunnskap på området, og klargjering av
valt innfallsvinkel for tilnærming i oppgåva.
9
3.1 Teoretisk bakg runn for tilnærming til problemstillin ga
3.1.1 Saluto g enese
Dette er ein teori med humanistisk menneskesyn om menneske sin aktive evne til
tilpassing for å fre mma individ si gode helse, a ukar meistring og velvære.
Allereie e ller først i 1979 , alt etter korleis e in ser d et, utarbeida Aron Antonovsky
kartleggingsverktøy for individets tilnærming til livet, om oppleving av samanheng
mellom det begripelege , handterbare og meiningsfulle. Sjølv om t eorien vert se tt på som
ein reaksjon på det patol ogiske perspektivet, var ikkje intensjonen at salutogen modell
skulle erstatta for sking p å sjukdomsårsaker eller risikofaktora r, men gi komplimenterande
perspektiv, med søkjelys på menneskelege ressursar og kapasitet, som fremjar helse
(Antonovsky 2000). Dette skriv Rygge (2019) i sin masterstudie om psykososialt arbeid.
3.1.2 Hei lskaple g perspek tiv
Eit humanistisk perspektiv vektlegg menneske lege kvalitetar som sjølvrefleksjon,
oppleving av meining, verdiar, håp, fellesskap, handling, aktivitet og følels ar, med
menneske som autonomt, rasjonelt, sosialt og åndeleg ve sen. Tradisjonen har utspring i
hermeneutisk -fenomenologisk tilnærming med me nneske som kulturelt og heilskapleg
individ gjennom kropp, sjel og ånd i samspel med omgjevnader (Karlsson og Borg 2017:
63 ).
Alle psykologiske fenomen må i heilska pleg perspektiv forståast i lys av alle aspekt ved
personens liv, både biologiske, psykologi ske, sosiale og relasjonelle for hold, der forståing,
subjektivitet, individualitet og prosess ver t vektlagt (Håkonsen 2014: 276).
3.1.3 Kjerne s toff litte ratur
To bøker vart utva lt som kjernelittera tur
Alain Topor (2006). Hva hjelper? Veier til bedring fra alvorlige psykiske problemer.
187sider.
Han er autorisert psykolog,dr.phil. og sjef for FoU- eining ved Psykiatrin Sødra i Stocholm
helseregion. Han underviser og no på Universitetet i Agder.
Margareth Randby (2010) Å leve med alvorlige rus- og psykiatriproblemer. 132 sider
10
Margareth Randby har mastergra d i so sialt arbeid med lang og variert erfaring frå
sosialfagleg arbeid, og i perioden 2002-2009 deltok ho i oppbygging av utgreiingspost for
unge menneske med alvorlege rus og psykiatriproblematikk ved Universitetet i Nord-
Norge.
3.1.4 Re levant teor i frå fu nn på datab aser
«Hvilke faktore r identifiserer unge voksne sjølv som helsefremmende og utf ordrende i
forhold til psykiske vansker» av Torill Rygge (2019).
« Hva gikk galt me d opptrappingsplanen for de aller sykeste psykisk syke?: En drøft ing av
noen mulige årsakssammenhenger på bakgrunn av e n gjennomgang av offentlige
utredninger og samtaler med bruke re», av Jo Erik B royn (2012) .
« Åpen dialog bak lukke de dører» – pasienter og pårørendes erfaringer med Åpen dialog i
nettverksmøte r ved en lukket psykiatrisk avdeling» (Sørgård og Karlsson 2017).
3.1.5 Ann a relevant l itter atur som h ar påver ka k unnskap og
skrivepro sessen.
Bengt Karlsson og Marit Borg (2017) i boka «Recovery», skriv om faktorar som fremmar
og hemmar betringsprosessar og psykolog
Arnhild Lauveng (2 020) skriv om diagnosar i «Grunnbok i psykisk helsearbeid».
Dysthe, Hertz berg og Ho el (2010) om «Skriving i høyere utdanning».
Olav Dalland (1 997) om Metode og oppgaveskriving for studenter.
Olav Dalland (2 007) om Metode og oppgaveskriving.
3.1.6 Yrke setiske retn i ngslinj er
I Yrkesfaglig grunnlagsdokument for barneve rnspedagoger, sosionomer, ve rnepleiere og
velferdsvitere, står det og at profe sjonar skal legge vekt på en heilskapleg tilnærming til
menneske som har behov for samanse tte og tverrfaglege tenester (FO 2019: 5). Ei stadig
meir gjeldande hermene utisk hum anistisk tankegang i samfunnet, byggjer på at eitkvar t
menneske er fritt og sjølvstendig, samt ei fenomenologisk innstilling om at e in kvar bør få
kunne stå fra m som unik ut frå eigne føre setjingar, skriv Aadland (2011: 11 5)
11
3.1.6.1 Personleg t ilnærming
Desse tilnærmingar og menneske syn pregar innfal lsporten til oppgåva, der eg har tillit til
individet sine ibuande resursar i betringsprose ssar.
4.0 Funn, analyse og drøfting i forhold til
pr oblemstillinga
Problemstillinga er «Kva hjelper? Betringsprosessar frå alvorlege psykiske vanskar».
12
Vidare vil oppgåva ta for seg analyse og drøfting av problemstillinga om kv a som hjelper
til betring, i forhold til funna frå erfaringsbasert kunnskap, presentert gjennom
litteraturforfattarane, anna forsking, fagstoff, sentrale politiske føringar og
brukarorganisasjonar og anna praksis.
4.1 Frå litteratur en i Topo r og Randby
Professor i sosialpsykiatri ved Universitet i Tromsø, Tom Anderse n, uttrykkjer
innleiingsvis fylgjande om innhaldet i Topors bok:
Her har vi sjansen til å få hjelp med klargjøring av de antage lser som ligger ti l
grunn for vårt syn på alvorlige psykiske problemer, og ikke minst finne ut hva vi
kan gjøre for å hjelpe hver enkelt med bedringsprosessen. Dermed bidrar vi også til
verdighet i psykiatrien (2006: 10).
4.1.1 Funn fr å Topors pr imærkjelder i fo rhold til pr oblemsti l ling a
Vi blir i boka invitert med på i ei slags reise og prosess ilag med personane som erfarer og
skildrar vanskane, og samtidig viser kva som hjelpte i dei i ulike fasar av
betringsprosessen. Når berre sidetal er referert i parentes, er innhaldet frå Topor (2006).
4.1.1.1 Sam funnets op pfatning av dei som har psy kiske vanskar
Dominerande oppfatning i vår kultur av menne ske med alvorlege psykiske vanskar, er at
individet har ei rekkje avvik der problemet er i individet sjølv, og at vedkommande
manglar sjukdomsinnsikt og ikkje er kla r over eller er i stand til å ta tak i problema sine, og
berre psykiatriens eksper tise kan beha ndle og heile problema, skriv Topor (78).
Dette er i kontrast til korleis personar som erfarer vanskane opplever det sjølv, der dei er
klar over at alt ikkje er slik dei trur det burde vore, og arbeidar sjølv med å handtere
utfordringane (ibid).
4.1.1.2 Re/utvikli ng av «Jege t» som tilfrisking.
Ei endring av «jeg» opplevinga, ser ut til å vere sentralt i utfordringane. Ein kan oppleve
dette som å kjenne på noko framand i seg, som personar ikkje kjenner seg igjen i, s om
medfører ei søking tilbake til eller til ei utvikling a v «Jeget/seg sjølv».
13
Bakgrunn for de n framan de kjensla, kan ha opphav i t idleg oppleving av å ikkje føle seg
god nok slik ein er, som gjer at ein vidare i livet streva r for å kjenne seg anerkjent, at ein
duger, er dyk tig og godt l ikt. Forsøka på kompensasjon for kjensla av å vere utilstrekkeleg,
kan medføre gap mellom det ein presterer og korleis ein opplever seg sjølv.
Dette kan føre til deler av eit «Jeg» som er f ramand for dei, og som tek makt o ver deler av
seg og sin person, og samtidig er andre de ler av «Jeget» klar over at kjensler, tankar og
handlingar ikkje er slik som dei kjenner det burde vere. Denne «doble bevisstheita» gjer at
dialog med andre er utfordrande , og kan gi meir indre monolog, der vedkommande gjerne
lagar seg eigne forklaringar på kva som skjer, for å få samanheng i erfaringane.
Sjølvinstruksjonar kan vere e it tydeleg teikn på at ein erfarer denne «jeget» delinga,
mellom «eige Jeget» og «framande «Jeg delane», der det eigne «J eget» (sunne) resonnerer
med seg sjølv eller med dei framande de lane, enten ved å kompromisse med dei framande
delane e ller ved å overtale seg sjølv til å sjå vekk frå de i. Stemmer frå desse delane kan
lage strenge rigide førestillingar og reglar for kva som vert akseptert av åtferd for den som
høyrer stemmene , slik Yl va i boka opplevde dette (97).
Oppførsel kan opplevast merkelege på omgjevnadane og som symptom, som igjen
medfører mindre re spons og dialog med omverda, som igjen bli destruktivt , for di dialogen
vert skildra som vesentleg kjelde til betringsprosessar. Persone ll og andre personar
opplever det utfor drande og vegrar seg imot å gå inn i dialog med personar på ein
konstruktiv måte, men dialogen trengst e igentleg, skriv psykologen Topor (ibid).
4.1.1.3 Ri giditet
Topor referere r til professor i psyki atri, Johan Strauss (1989) som skildrar prosessar frå
personar om handtering av eigne e rfaringar, både i forhold til andre menneske og seg sjølv
(2006: 43)
Strauss meddeler a t dersom handteringa blir noko rigid , kan etterkvart nye utfordringar
verte vanskeleg å handtere, for di løysingsstrategiane vert problemet, og medfører kriser.
På lengre sikt og i tilfriskninga kan individet omorganiser e seg og utvikle nye, meir
fleksible strategiar for å handtere utfordringar.
Rigid oppførsel kan vere eit forsøk på å oppretthalde ei trygg kjensle som er innarbeidd i
kjente mønster og blitt ein overlevingsteknikk i korleis manøvrere ve d utfordringar Den
lite smidige strategien får utfordringa r, og bryt gjerne etterkvart saman, som medfører kaos
og samanbrot, medan den personar le itar etter try ggheita som kan virke tapt. I nnøvde
14
velfungerande roller vert då til hindringar, og når verkelegheita bre st, blir gjerne angst,
tung depresjon og psykosen neste steg, som ein slags resignasjon etter søken for å
kontrollere det utrygge (Topor 2006: 44fs).
4.1.1.4 Innlagt på psykiatris k avdeling
Neste steg kan medføre innlegging på psykiatrisk inst itusjon, som i seg sjølv kan bli
traumatisk, og medføre diagnose posttraumatisk stressyndrom, skriv Topor og vis er til
Olofsson (2000). Personalet kjenner gje rne ikkje brukar frå før, og det kan vere vanskeleg
å finne ut gre nsa mellom opphaveleg liding og eventuell angst og uro som kjem av
behandlingsmetodar, opphald, og opplevd maktesløyse i institusjon (Topor 2006: 27).
NOU (2011:9) har og gitt ut nyare for sking om dette i « Kunnskapsstatus med hensyn til
skadevirkninger av tvang i det psykiske helsevernet»
4.1.1.5 Skam og skuldkjensle
Personar ka n få forsterka skamkjensle når dei vert innlagt i psykiatrisk avdeling. Utifrå ein
medisinsk modell der årsaka til symptoma vert knytt til avvik i individ, kan pe rsonen
kjenne på skuld- og skamkjensle for de i alvorlege vanskane som er utvikla, der opphald på
psykiatrisk avdeling kan verte ei stadfesting på a t ein ikkje har klart å takle utfordringar og
justere livet sitt tidlegare. Ein ka n og ha utvikla utfordrande åtferd mot andre, som ein er
skjemd over (Håkonsen 2014: 277).
Strauss hevdar a t derso m omgjevnadane ser og stadfe star symptom som rimelege
reaksjonar på urime lege sit uasjonar, kan e in unngå at skam og skuldkjensle får fotfeste og
forverrar vanskane . Christina har erfart og fått bevisstgjort dette, gjennom støtta ho fekk
frå sine barn (28).
4.1.1.6 Meiningsl øyse og håpl øyse
Andre kan oppleve hå pløyse, kopla til aksept av å vere sjuk, som gir næring til lengsel
etter døden, og Hanna stadfestar at dette ikkje er lett å handtere. Dødstala er høgare blant
personar me d alvorleg psykiske vanskar enn generelt i folkesetnaden, og B ørge trur mange
venner har teke livet av seg grunna oppleving av meiningsløyse (46fs).
Nokre behandlingsmetodar tek me ir omsyn til omgjevnadene enn til den som gjennomgår
psykosen, og Anne-Maria seier ho treng forståing og omsorg i staden for innelåsing og
medikament (48).
15
Å takle smerta og den kjensle a v å vere forlatt når ein er i botn, kan bli eit val mellom å
ville ta livet sitt eller gi se g over til psykiatri og behandling. Å vere på botn kan og
opplevast trygt, fordi det då ikkje kan bli verre, og som om ein kamp om å overle ve døden.
Mange tek sats frå botn, til endring, meda n andre etter lang tid på botn, ikkje kan innsjå at
dei fortener å få e it betre li v, men lever vidare for barn eller foreldre si skuld (49). Nære
personar kan re presentere eit håp som dei sjølve ikkje klarer å mobilisere. Topor (50) viser
til psykolog og forskar Patricia Deega n som sjølv har fått behandling for
schizofre ndiagnose:
Vi husket at selv når vi hadde gitt opp, så fantes det noen som elsket oss og ikke
gav opp. De sviktet oss ikke. De kunne ikke forandre oss, og de kunne ikke gjøre
oss bedre. De kunne ikke bestige fjell for oss, men de var beredt til å lide med oss.
De overøste oss ikke me d sine optimist iske planer for fre mtiden vår, men de
beholdt håpet til tross for dårlige odds. Kjærligheten deres var e n fast invitasjon
som manet oss til å bli noe mer enn all denne selvmedlidenheten og håpløsheten.
Mirakelet er at jeg be gynte å høre og besvare denne kjæ rlige invitasjonen (Dee gan
1988).
Fleire opplever ein avgrunn slik Hann a skildrar me d oppleving av å nå sin personlege
botn, der ho får ei ny er kjenning og skjønar at for å komme seg vidare, må ho ta ansvar
sjølv for kva ho trong, som ikkje er avstumpande medisin og elektrosjokk, men kjærleik og
omtanke, og nokon som såg henne (47).
Sjølve psykosen har av nokre vorte opplevd som ein slags topp, der dei frigjer seg frå
omsyn til andre, og frå konvensjonar og ei tilpassing som gjer dei nedtrykte, og der det
skjer ei stor forvandling i det å ta a nsvar for seg sjølv og eige liv (ibid).
4.1.1.7 Å bli m øtt av likesinn a uprofesjonelle, m en ikkje av persona let
Personar med alvorleg psykiske vanskar har opplevd at problem vert a vvist og ignorert av
pårøra nde, samt psykiatri ens og sosialtenesta sine tilsette. Sjølv om slik varsemd eller
unnvikande imøtekomming kan ha ulike for ståelege grunnar, så er likevel behovet til
mange personar motsett, å bli imøtekommen på de t vanskelege de i vil dele, med å bli vist
interesse, trudd, og få hjelp til å ordne opp. Hanna understrekar viktigheita av dette. Ho
erfarte a t respons, stadfesting av å bli sett av andre, først kom frå andre personar som
16
hadde liknande prob lem. Topor skriv om dette at dersom ein vil samarbeide med og
påverke eit anna mennes ke, så kan e in ikkje fornekte eller neglisjere vedkommande si
oppfatning (42f).
4.1.1.8 Vendepu nkt
Vendepunkt vert skildra som ei endr ing i innstilling, med å ta tilbake makta over eige liv,
og det kan skje både gjen nom ei bestemt hending, eller som resultat av ein serie he ndingar,
møter og avgjerder.
Carina omtalar den djupe innsikta ho òg fekk som gav ny overlevingsstrategi, men ho
påpeikar at i kombinasjon med eigen vilje e r ho avhengig av støtte frå andre (50).
Topor viser igjen til Strauss (1989) som tek utgangspunkt i personar sine formidlingar av
prosessen som skjer i slike vende punkt, systematis ert i tre stadium:
Stadium 1 .
Personar blir meir a patisk, tilbaketrekt, innadvent med lav verbal aktivitet. Dette vert
vurdert av psykia trien som «n egative symptom» som kjem før kronisk utvikling. Sett
utanifrå ser det ikkje ut til å skje noko som helst, medan for dei det gjeld, går det føre seg
eit intenst arbeid på innsida, med sjølvgra nsking av kva som har skjedd, samt forsøk på å
sortere og finne løysingar, hindringar og kven og kva ein kan stole på. Lars uttalar: «Jeg
hadde ikke verktøy til å hjelpe meg selv med å forsøke å sortere de fæle sakene som hadde
skjedd i livet mitt» Å få nok ro og tid til det indre sorteringsarbeidet med å akseptere
til standen sin, samle kre fter og finne ny retning, er viktig i denne fasen. Ylva understrekar
behovet for å vurdere e igne vilkår i ro, for å kunne komme seg vidare, men ein kan trenge
ein person ilag med se g, for å teste ut eigne tankar og reaksjonar. I fylgje Strauss (ibid)
risikerer ein å bli møtt av profe sjonelt hjelpeapparat med medisinering og aktivisering,
skriv Topor (2006:53).
Stadium 2.
Her vil utfordringa vere prega av forsøk på realisering og handling ut ifrå det
vedkommande har kome fram til i stadium 1. Dette medfører ofte auka uro og angst, og
gamle symptom kan dukke opp att, som kan sjå ut som ei f orverring. Profesjonelle kan
ynskje å motvirke dette, og ser a uka medisinering som løysing. «Kanskje er de t sl ik at mye
av den innsatsen de profesjonel le står for, mislykkes for di de ikke har funnet ut hvor
brukere n befinner seg i sin utvikli ng», skriv Topor (55), og viser til Strauss (1989). Det
viktigaste for persone ll er her å vere meir tilgjengeleg og nærverande, fylgje med og støtte,
23
Gjennom diagnose kan det på ein enkel måte f ormidle informasjon om ein pasient. Ei
diagnose refererer til ei samling av kliniske opplysingar om ein person, med summen av
framtre dande symptom og vurderingar, som òg gir hovudlinjer for behandling. Ein fare
med diagnose er at dei kan hindre ei per sonl eg tilnærming og forståing, bli ei
sjølvoppfyllande profe ti, medføre sosial stempling, samt hindre andre innfallsvink lar for
forståing, skriv Håkonsen (ibid: 283).
4.2.2.2 Frå perso n til å bli ei diagnose, eller frå diagnose ti l å få vere e in
person
Topor har e i kritisk haldning ti l psykiatriens diagnostisering, sjukdomsstempling og
framandgjering, i forhold til tilfriskning av «Jeget». Dette kan redusere pe rsonen, og miste
perspektiv på ve dkommande sine ressursar som trengst i betringsprosessen.
Psykiatriens merksemd vert lett re tta imot mislykka løysingsforsøk som vert oppfatta som
symptom, i staden for mot opphavet til problemet. Diagnostisera nde h aldningar blir her ei
forenkling, og med sjukdomsstempelet risikere r personar å verte ytterlegare framandgjort
for seg sjølv, der det hjelpesøkjande «Jeget» kan bli neglisjert og forsvinne endå meir, slik
Lars og Inga skildrar i sine erfaringar med dette (Topor 2006:78fs).
Psykiatriens diagnostisering og journalfør ing kan medføre ei oppramsing a v personar si
tilkortkomming, som kan mangle oppfa tning av ein heil samansett person med framheving
av ressursar, kunnskap og framgang.
Effektivitet i kombinasjon med for mykje motst ridande informasjon ka n vere vanskeleg
eller uhandterleg for helse- og omsorgspersonell i hektiske kvarda g ar, og forenklingar kan
redusere individet til sine problem og diagnosar ( 78). Personar bør ikkje reduserast til å bli
diagnosar, men diagnosefokuset bør endrast til å sjå persone n. S jølv om menneske kan
vere i vanskar og i prose ssar, og arbeidar det med å handtere desse, treng ein å bli møtt
som eit likeverdig menneske. Konta kten med psykiatri og sosialtenesta vert vanlegvis
oppretta når sosialt ne ttv erk har mislukkast med å handter e utfordingane. Personar og
vanskar bør verte møtt med for ståing av at det går føre seg fleire prosessar , sli k at ikkje eit
løysingsforsøk blir eit problem, og oppfatta som symptom (81fs).
Vi ser òg i dette at dia gnosar kan ha lite reliabilitet som gjer at ein person kan få mange
ulike diagnosar viss person har samansette vanskar, og kontakt med ulike de ler av
24
behandlingsapparatet i ulike livsfasa r. Helsedirektoratet (2020) skriv fylgjande om
diagnostisering og stigma
Diagnoser ka n også virke sti gmatiserende og bidra til selvstigma. Selvstigma vil si
at pasienten tenker på seg selv som sykdommen han/hun har , istedenfor å se seg
selv som et fullt og helt menneske med muligheter for utvikling.
Diagnostiseringa kan sjå ut til å kunne medføre meir ubeha g enn føremoner for mange,
med fokus på sjukeleggjering, usikkerheit om kva eventuelle dia gnose som skal gjelde,
med påfølgjande usikre medisinering og kor tenleg de t kan vere å nytte diagnostisering
4.2.2.3 Diagnose verktøy i en dring
ICD skildrar psykose med at verke legoppfatninga er forstyrra (Helsedirektoratet 2020).
Diagnoseverktøya ICD, Interna tional Classification of Diseases og DSM, Diagnostic and
Statitical Manual of Mental Disorders, skildrar diagnosar hovudsa kleg «frå utsida», me d
vekt på observèrbare symptom og funksjonsfall, som kan vere mindre hensiktsmessig
innan psykisk helsevern. The Power Threa t Meaning Framework er meir opptatt av kva
personane har opplevd, og kva konsekvensar dette har hatt, skriv Lauveng (2020: 37).
Arnhild Lauveng (2 020: 37) skriv at det no skjer eit viktig ski fte i angåande ivar etaking av
psykisk helse, frå å vere oppteken av medisinske diagnosar ba sert på symptom på
sjukdom(patogenese) til å gi meir merkse md til funksj on, meining, meistring, opplevingar,
og multifaktorielle årsa ksforklaringar. Ho viser då ti l Antonovsky (1979), Johnstone&
Boyle (2018) og Lunde (2018).
Dette vil truleg kunne styrke ei auka brukarre ssursorientert tilnærming, der ein får eit meir
nyansert og samtidig breiare bilete av personar. I salutognese, og i den ve ksande Recovery
retninga vektleggjast de tte for å få det betre inni seg og rundt seg (Borg og Karlssen 2017).
4.2.3 Opptra pping splan for psyk i sk hel se
Opptrappingsplan for psykisk helse (1999-2006) kom endeleg som resultat av
Stortingsmelding 25; «Åpenhet og helhe t», om psykisk e lidingar og tenestetilbodet, som
konkluderte med svikt i alle ledd. Brukarmedverknad vart nytt og sentralt prinsipp, og frå
«asyl-psykiatri» til desentralisert psykisk he lsevern med vektlegging på meistring og
deltaking i samfunnet, fr ivil ligheit og openheit som sentrale prinsipp, skriv psykolog
Arnhild Lauveng (2 020: 70). Ho skriv vidare at måla om meir autonomi er berre delvis
25
innfridd, og sjølv om helsepersonell er meir opptekne av bru karmedverknad no, er det
langt igjen til den blir reell i mange samanhengar (74).
Ein måte å kartle ggje korleis t enestemottakarar opplever yting i psykiatrie n, er
tilbakemeldingsskjema, som er innført i Nor ge, og Lauveng viser til forskinga ikring dei.
4.2.3.1 System atisk tilba kemeldingsver ktøy
Kommunar og helseføretak har innført systematisk bruk av tilbakemeldingsskjema i
tenestene. NO RSE feedback er spesielt utvikla for norske forhold, innafor rusbehandling
og psykisk helsevern. Lauveng skriv om forsking på tilbakemelding (2020:144):
En metastudie av 18 forskingsartikler f ant at nytteverdien innen psykiatri var liten,
og at de positive funnene stort sett kunne for klares med forskerens egen tro på
metoden (Ostergard, Randa, &Hougaa rd, 2018). En annen forklaring kan imidler tid
være at klinikere som kjenner metoden godt, får bedre result at, nettopp fordi de er
bedre trenet i å be nytte skjemaene. Disse systemene kan lette samhandlingen med
noen brukere, og minne oss på å hele tiden etterspørre brukerne s opplevelser.
Samtidig vil ingen verktøy passe a lle situasjoner og alle brukere. Disse ver ktøyene
ber også om tilbakemeldinger innen noe n utvalgte områder, mens pasienten
kanskje er misfor nøyd med, eller har ønsker for, på helt andre områder. Man kan
derfor aldri stole på a t bruken av slike verktøy i seg selv sikrer at man har god
brukermedvirkning, selv om de kan være nyttig hjelpemiddel på veien dit.
Lauvstad (2020:144) omtalar vesentlege poe ng her. I omgrepet brukarmedverknad ligg det
at ein har medverkna d, og er såleis «medhjelpar» ti l korleis ein skal kunne få hjelp frå ein
tenesteytar til ivare taking av seg sjølv. Perspektiv på ressursen som ligg i at den enkelte
sjølv kanskje veit beste kva ve dkommande treng, ser fråverande ut.
Som brukar er ein ifylgje person- og brukerrettighetsloven (§1-3, 1999) definert som ein
som brukar ei tene ste, men ikkje alle er brukarar. Nokre personar med psykiske vanskar
har meir utbytte av å nytte sjølvhjelpsgrupper, de r ein møter andre med tilsvarande
erfaringar, og arbe ider seg gjennom utf ordringar og naturlege prosessar utan profesjonell
hjelp. Klingeman, Klingemann & Sobell (2015) med «Self-change is a major pathway to
recovery» skildrar slike såkalla «na turlege prosessar» som i Norge er eit lite kjent
kunnskapsområde, men det har aukande interesse, skriv Karlsson og Borg (2017).
26
4.2.4 Stand arisering av te nes ter i p a kkefor løp.
Pakkeforløp er normerande pasientfor løp for konk rete diagnosar elle r grupper av pasientar,
Målet er a t pasientar skal møte heilskaplege behandlingskj eder og pa sientfo rløp. som er
politisk initiert på bakgrunn av et ønske om meir f øreseiele gheit, tryggheit og
brukarmedverkna d for pasientane. Samtidig skal dei auke kvaliteten i pasientbehandlinga,
kostnadseffe ktiviteten og samarbeidet mellom profesjonsgrupper, avdelinga r og andre
tenesteledd. (Ramsdal og Ramsdal 2007:7ff).
4.2.4.1 Skepsis t il pakkeforlø p i 2012
Mastergra dstudent Brovn (2012) påpe ikar i likska p med Lauveng, på konsekvensen av
manglande koordinering og involvering av pa sientar og pårørande i behandlingsopplegget,
og manglande tilpassing av tilbod til den enkelte bruka rs behov, men ut frå myndigheiters
ambisjonar om å standardisere tene sta.
Han gjer òg merksam på at faren ve d målforskyving som problematiserast i lys av
myndigheiter forsøk på innføring av kvalitetsindikatorar og andre måleparameter, i forsøk
på å kvalitetssikre tenesta.
4.2.4.2 Rapport om pakkefor løp og feedbackv erktø y 2020
Til tross for denne ske psisen til i nnføring av pakkeforløp me d fare for målforskyving som
vart hevda allere ie i 2012, er det likevel desse verktøya dagens regjering vil fortsetje å
nytte seg av.
Helse og omsorgsdepartementet har nyleg gjeve ut fyrste ra pport om pakkeforløp for rus
og psykisk helse, 26 juni 2020. Sjå fylgjande utdrag:
Tallene for brukermedvirkning s er lave ut. 31 prosent av pasientene har sammen
med behandler utarbeidet en behandlingsplan. For åtte prosent av pasient ene som
har gjennomført pakkeforløp, er de t registrert at feedbackverktøy er brukt i løpet av
forløpet. Hensikten er a t pasientene på en systematisk måte skal kunne melde fra
om hvordan behandlingen oppleves.
Innføringen av pakkeforløpene har gitt oss et verktøy til å følge med på tilbudet
pasientene får, bla nt annet brukermedvirkning. Derfor er jeg glad for at mange
27
jobber aktivt med å få dette på plass. Nå skal den enkelte institusjon ta tak i disse
resultatene og forbedre seg, sier Høie (Helse og omsorgsdepartementet 2020).
Ei positiv side med pakkeforløp er intensjonen med å skulle kvalitetssikre at alle i
målgruppa får same tilbod. Det kritikkverdige er mellom anna at behova f or personar med
alvorleg psykiske vanskar ikkje er e insarta, og derfor er det vanskeleg å sk ulle
standardisere tilpassa tilbod på ein tilfre ds måte.
Dei kvantitative funna til Sintef helsetjenestef orskning (2020) viser lav brukarmedverknad
og endå lågare på tilbake meldingsskjema, der leiarar er meir fornøgd med
brukarmedverkna d enn b ehandlarane. Ei stor fare for fe ilkjelder i tilbakemeldingsverktøya,
kan òg vere at dei som er fornøgde melder tilbake, og dei som ikkje opplever god hjelp,
uteblir frå tilbake melding.
4.2.4.3 Brukaror ganisasjona r og fagm iljø imot pa kkeforløp
Det finst ei rekkje brukarorganisasjonar for personar med psykiske vanskar i Norge. Ein
del representantar frå fle ire av organisasjonane saml ast til demonstrasjon mot innføring av
pakkefor løp, 25 august 2016 i Oslo, der Sigrid Ramstad (2016) heldt appe ll i regi av Norsk
foreining for psykisk helsearbe id, og her er eit utdrag referert frå nettsidene deira:
Til tross for store protestar frå brukarmiljø og fagmiljø, er det no bestemt at pakke forløp
skal innførast. Tene sta ber preg av styringsforma New Public Management, som ifølge
kritikken som er komme seinar e åra, medfører behandling på samleband, kor det er
viktigare å telje ta l på kor mange konsultasjonar framfor å gi hjelp som ver kar. I
spesialisthelsetenesta brukast det meir og meir tid på utgreiing og spørje skjema, og mindre
og mindre tid på å fa ktisk hjelpe.
Pakkeforløpa bygger på den medisinske modellen , der ein svarer på spørjeskjema, får
diagnose og deretter e n behandlingspakke basert på diagnosen. I tråd med den medisi nske
modellen er de t altså diagnosen som bestemmer, ikkje vedkommandes personlege
preferansar elle r eigen definisjon av problema. Det er forhandsdefinert timetal per
diagnose, og viss det er slik at ein oppfyller kriteria for fleire diagnosar, kan det bli fleire
ulike behandlingspakkar av ulike be handlarar, med til dels lang ventetid imellom (Ramstad
2016).
Dette ser ut til å tale f or at pakkeforløp ikkje vil gagne betringsprosessar, heller tvert imot.
28
4.3 Kva hjelper i betringspro sessen?
4.3.1 Kv a gjer du fo r å hjelpe de g sjølv?
I Stra uss et al. (1987) presenterer dei funn som han og andre har gjort etter han vart gjort
merksam på spørsmåle t i overskrifta, frå ei dame som sa at ho ynskte å bli stilt dette
spørsmålet. Dette e ndra heile Strauss sitt virke, og han begynte deretter å stilt e dette
spørsmålet til sine pasientar, og oppda ga deira innsats for å hjelpe seg sjølv, som vart
dokumentert og systematisert i desse funna (Topor 2006:83):
Senke aktivitetsnivå for å tilpasse det etter endra behov
Auke aktivitetsnivå for å konsentrere seg om andre ting enn vanskane.
Å unngå problematiske stader, me nneske og oppgåver.
Refleksjon og sjølvinstruksjonar i forhold til eigne vanskar.
Å forsøkje å forstå e igne erfaringar som a lvorlege psykiske vanskar medfører
Å bestemme seg for å overvinne dei framande delane av «Jeget»
Symptom som handtering, i tydinga at per son produserer symptom for å oppnå delmål i
psykiatrien og sosialtenesta.
Handtering som symptom, i tydinga når person sin handlingsmåte vert misforstått so m
symptom (84fs)
4.3.2 Andre f o rho ld som hjelper
Åndelege aspekt ver t og av fleire framheva som hjelp til betring gjennom eigne erfaringar
knytt til Gud, trua og å vere med i eit samfunn.
Å få forklaringar på e iga helse, hjelper individ til å organisere erfarin gar og orientere seg
mot ei framtid.
I tillegg til å be stemme seg, og ta ansvar sjølv for å komme seg, trengs ein verktøy samt
hjelp og støtte frå personar og omgje vnader, for å klare å gjennomføre.
At innhaldet i ein refle ksjon mellom person med vanska r og andre, skal innebere sannheit
er ikkje vese ntleg for betringsarbeidet.
Topor viser til Jerome Frank (1963) som understrekar a t viss ein tidleg i livet har
opparbeida erfaring i å meistre situasjonar som va r eit problem, vil det positivt påverke seg
sjølv, livet sitt om omgjevnadane (Topor 2006:87fs).
29
Dersom ein person òg får til noko som han ikkje trudde var mogleg, gir det håp om at
framtida ikkje tre ng vere ei forlenging av nuet. Sjølv om meistringskjensla ikkje er direkte
overførbar til andre områder, så kan det å lukkast på eit område, medføre auka tru på eigne
evner og i beste fall medføre «snøba lleffekt», skriv Topor og viser til Brumoen (2000)
Dette vert skildra i boka «Bygging av mestringstillit.».
4.3.3 Er ti lfrisknin g avhengi g av hjelp frå pr ofesjonelle?
Topor meiner psykiatrisk tilnærming omhandlar å gi god pleie med re tt behandling til rett
diagnose, der alvorlege psykiske avvik berre kan få hjelp av spesialkompetanse som
psykiater og psykotera peutar med evidensbasert k unnskap. Berre dei kan påverk e
sjukdomsprosessen, medan anna helse- og sosialfagleg personell, støttekontaktar, venner
og pårøra nde berre kan v ere til støtte og hjelp i kvarda gen, skriv Topor (105), i det viser til
Priebe & Slade (2002).
Ut frå samanhenge n ser det ut som Topor er kr itisk til deira haldning med at psykiatrien
behandlar, og sosia lt nettverk berre står for støtte og service.
Skepsisen kan finne støtte i Davidson e t.al (2001) sitt forskingsprosjekt som varte i ni
månader, me d psykisk avvik og sosial isolasjon s om krite ria og utgangspunkt. Resultata
peika på a t alvorlege psykiske vanskar ikkje fjernar behovet for sosiale relasjonar, men at
deltakara ne var opptatt av å gi respons på vennskap og varige relasjonar til venner,
familiemedlemmar og profe sjonelle, som avgjerande i oppl evd betringsprosess (107).
4.3.3.1 Sosiale rel asjonar m ed ulike funksjo nar i b etringspro sessen
I ei studie skildra dei som vart intervjua korleis dei hadde fått hjelp av ve nner og pårørande
på ulike måtar; Å kunne snakke om det ein opplevde, tilbakemelding på realitetst est av
tankar og vurderingar, få stadfesting på se g sjølv, bli integrert, ha kontinuitet i relasjon,
materiell støtte i form av både hjelp med økonomi, mat, hus og klede, problemløysande
hjelp, motivasjon, gjensidig relasjon, tilbakemelding om «symptomadvarse l», empatisk
forståing og å vere rollemodell (110)
Anne Denhov (2002) har intervjua brukarar om kva dei oppleve r at pårørande har bidrege
med, som er praktisk hjelp, samt emosjonell og sosial støtte. Pårørande gir tid, er gj erne
mykje tilgjengeleg, dei første som registrerer behov for hjelp, fungerer som «advokat»,
30
lobbyist, og kan fungere som «stedfortre dende håp», når personar har mista eige håp
(111fs).
Handling frå ansvarle g person kan òg vekkje brukar opp frå opplevd håplaus til stand, som
når vedkommande er på botn, og ikkje ser at det kan bli betring, skriv Topor (141).
Brask, Ødegård og Østby skriv om ansvarsrollen som den bestemte motivatøren, de r
motivering kan dreie se g om å i gangsetje eit initiativ eller å få per sonen inn på ein ny kurs
for å oppnå noko ein mei ner er viktig for personen (2016:131).
4.3.3.2 Å søkje se g til person ar og situasjonar som har positiv inn verknad
Å vere blant friske menneske, som personar e in kjenner seg trygg på, akseptert og
respekter t ilag med, og vere i stand til å velje sjøl v dei som har positiv innverknad på seg,
vert og rekna som vesentleg i betringsprosessar (9 9).
4.3.3.3 Frivilleghe it
Å møte andre som har vore gjennom tilsvarande , kan og gi håp om ei anna framtid,
framhevar Oscar (113), og Inga påpeikar om det ville vore betre om ikkje alle ho er ilag
med får betalt (113).
4.3.3.4 Den profe sjonelle som person, med fram heving av ve dkomm andes
eigenskapar
Når profesjonelle tek ekstra risiko til forde l for den personar, eller gje nnomfører regelbrot,
så har de t positiv effekt p å betringa. Det blir sjeldan vist til behandlingsmetode eller -
institusjon, men til person/ar og deira eigenskapar, som vektlegging når per sonar forte l om
kva som hjelper. I tillegg erfarte de i det som positivt at legen henta kunnskap frå pa sientar.
Oscar fra mhevar ein leg es audmjuke innstilling og menne skesyn, Bengt o m ein ro som
smitta, Mona om tilgjengelegheit ved be hov, og å kjenne seg respektert, p å same
bylgjelengde, og Bengt opplevde seg delaktig i prosessen, Annelie understreka opplevinga
av at personalet ville vere ilag med dei innlagte, og Gøran har understreka at han vart
lytta på i to timer i første møtet (118fs). Å ha stabil terapeut som ikkje gir opp, men blir
relasjon over tid, der den personar får bestemme varigheit, kjenne s trygt, stadfestar
Susanne (126). Å bli vist tillit og ansvar, er og viktige komponentar, i fylgje Bengt-Jøran
(135).
31
4.3.3.5 Gjensidig heit, til lit, ansvar og maktb alanse.
Å bli vist tillit er i fylgje psykolog Topor eit uttrykk for gjensidighe it, og å gi ansvar viser
tiltru til at personen klarar å meistre (135). De tte omhandlar og eit meir balansert makt
forhold der behandlar gir ifrå seg makt. Å utsetje relasjonen for situasjonar som brukar
meistrar betre enn terapeuten, kan e ndre maktbalansen, og styrke relasjon og brukar. Skau
skriv at forutan va nlege yrkeskvalifikasjonar, treng tenesteytar personlege eigenskapar
som mot, medkjensle, integritet, enga sjeme nt, og vilje til å risikere ube hag (2003: 84)
Personar med psykiske vanskar ka n over tid ha mista til tru til seg sjølv, om å kunne bidra
med noko. For å få til meir gjensidige relasjona r, hevdar Topor det vil vere gunstig å få
fram både brukars evner og kompetanse i forhold til den ein utviklar relasjon til, eventuelt
profesjonelle sitt liv og tilkortkomming (Topor 2006: 138). N år Gøran er farer relasjon til
eit menneske, så kan han byggje relasjon til fleire (139).
4.3.4 Åpen d i alog b ak luk kede dører
Topor skriv at det beste ville vere om ulike perspektiva vart presentert tydeleg, diskutert og
gjort partane rikare på in nsyn og forståing gjennom dialog. Betre dialog kan og bør gjere
personalet meir merksam på at per sonar i betringsprosessar si utvikling av nye si der i seg
sjølv, ikkje bør oppfattast som nye symptom på sjukdom (72fs).
Kanskje vi finn svar på Topor si etterlysing i Åpen Dialog
4.3.4.1 Pasientar og pårøran de i Åpen Dialog m ed psykiatri i nettver ksmøter
Dette er henta f rå ein forsking sartikkel som skildrar eit studie a v pasientar og pårørande
sine erfaringar me d Åpen Dialog i nettverksmøter ved ein lukka psykiatrisk avdeling i
Norge. Tilnærminga byggjer på forskingsarbeid frå Open Dialog (OD) i Finland, som
fokuserer på ne ttverksmøter innan 24 timar ved akutte psykiske kriser, basert på sju
prinsipp. Gjennom møta i Norge har deltaka rar dokumentert at dei erfarar auka
medbestemming i eiga behandling, opplevd likeverd, samt håp om betr ing (Sørgård og
Karlsson 2017).
4.3.4.2 Sju prin sipp for sam arbeidande teneste r og praksisar og res ultat
Sørgår og Karlsson (2017) viser til finske Sikkula og Arnkil (2013) som er tilknytt Open
Dialogue (OD) i Finland. Dei sju prinsippa er:
32
(1) Rask hjelp, (2) Sosial t nettverksperspe ktiv, (3 ) Fleksibilitet og mobilitet, (4) Tea mets
ansvar, (5) Psykologisk kontinuitet, (6) Toleranse for usikkerheit, (7) Dialog.
Forsking om tilnærming i Finland vise r raskare betring av pasientens psyki ske krise,
redusert innleggingstid, redusert bruk av tvangstiltak og psykofarmaka, skriv Sørgård og
Karlsson (2013) og viser til Seikkula et al., 2001; Seikkula et al., 2003; Seikkula e t al.,
2006; Seikkula et al., 2011; Aaltonen et.al, 2011).
4.3.4.3 Dialog som metode
Seikkula & Arnkil (2007) skildrar a t dialog verkar heilande, gjennom at ein opplever seg
seg høyrt og sett, som er vesentleg menne skeleg behov, som bli r innfridd når nok on gir
respons på det sagte og usagte.
Vidare skriv dei at gjennom slike dialog samtalar gir det òg rom for å kjenne på
vanskelege kjensler, å kunne utrykkje dei og samtidig bl ir det skapt ei kjensleme ssig
gjensidigheit og tilhøyrsle med de i andre deltakarane. Det å kunne fortelje sine historiar og
bli lytta til, kan medføre oppleving av gjensidig respekt og verdsetjing, skriv Sørgård og
Karlsson (2017) og viser til Seikkula & Arnkil (2013).
4.3.4.4 Både asym metri og li keverd
Karlsson & Borg (2013) påpeikar at psykisk helse arbeid skjer i relasjona r som rommar
både likeverd og asymmetri. Skal ein vere til hjelp, må relasjonen etablera st på likeverdig
grunnlag. Asymmetri viser se g ved at den hjelpesøkjande er meir sårbar på områder som
vedkommande tre ng hjelp til å løyse eller leve med, skriv Sørberg og Karlsson (2017).
Asymmetrien i relasjonen mellom den hjelpesøkjande og hjelparen kan lett verte tydeleg
forsterka i en slik gruppe kontekst. Korleis kan då pasientar som de ltek i nettverksmøta
oppleve likeverd?
På nettverksmøta kan pa sientane fortelja om sine opplevingar, og vert høyrt og respektert
for det. Pasienten er hovudpersonen i møta, og primært blir det snakka om det pasienten er
oppteken av å snakke om . Pasienten bestemmer sjølv kven som skal invi terast til møta og
er i ein arena der e in i stø rre grad får mogleghe it til å v erke i eiga behandling basert på
eigne føresetnader og med moglegheit til å ta eigne va l. Pasienten vert anerkjent for sin
erfaringskunnskap og vert sett på som ekspert på seg sjølv. Dette bidreg til maktforskyving
frå fagperson til pasient. Pasienten opplever myndiggjering, som vil kunne bidra til auka
likeverd (Sørgård og Karlssen 2017).
39
Lit ter a tur
Aadland, Einar . 2011 . O g eg ser på deg… Vitenskapsteori i helse- og sosialfag. Oslo:
Universitetsforlage t
Bie, Kristin. 2013. Refleksjonshåndboken . Oslo: Universitetsforlaget
Borg, Marit og Alain Topor. 2014. Virksomme relasjoner. Om bedringsprosesser ved
alvorlige psykiske lidelser. Oslo: Kommuneforlaget
Brodtkorb, Elisabeth, Reidun Norvoll og Maria nne Rugkåsa. 2001. Mellom mennesker og
samfunn Sosiologi og sosialantropologi for helse- og sosialprofesjonene. Oslo:
Gyldendal Akademisk
Broyn, Jo Erik. 2012. «Hva gikk galt med opptrappingsplanen for de aller sykeste psykiske
syke?: En drøfting av noen mulige årsa kssammenhenger på bakgrunn av en
gjennomgang av offentlige utredninger og samtaler med brukere». BRAGE,
Vitenarkivet Oslo: Universitet i Oslo https://www.duo.uio.no/handle/10852/35619
Brumoen, Hallgeir. 2000. Bygging av m estringstillit. Metodebok og mestring av
rusproblemer. Oslo: Gyldendal Akademisk
Dalland, Olav. 1997. Metode og oppgav eskriving for studenter. Oslo: Universitetsforlaget
Dalland, Olav. 2007. Metode og oppgav eskriving. Oslo: Gyldendal Akademisk
Dysthe, Olga, Hertzberg, Frøydis og Hoel, Torlaug Løkensgard. 2010. Skrive for å lære:
40
Skriving i høyere utdanning. Oslo: Abstrakt.
Fellesorganisasjonen. FO. 2019. Yrkesetisk grunnlagsdokument for barnevernspedagoger,
sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere . Oslo: Fellesorganisasjonen
https://www.fo.no/getfile.php/1324847-
1580893260/Bilder/FO%20mener/Brosjyrer/Yrkesetisk%20grunnlagsdokument.pd
f
Garsjø, Olav. 2006. Sosiologisk tenkemåte. En introduksjon for helse- og sosialarbeidere.
Oslo: Gyldendal Akade misk
Helsedirektoratet. «Utre dning, behandling og oppfølging av personer med
psykoselidelser» Helsebiblioteket. Oslo: Helsedirektora tet, 2020.
https://www.helsebiblioteket.no/re tningslinjer/psykoselidelser/12.hva- er - en -
psykose/andre-psykoselidelser/vra ngforestillingslidelser
Helse og omsorgsdepartementet. «Folkehe lsemeldinga 2018-2019» Oslo: Helse og
omsorgsdepartementet, 2019 . https://www.regjeringen.no/no/tema/he lse- og -
omsorg/folkehelse/innsikt/psykisk-helse-og-livskvalitet/id2544452/
Helse og omsorgsdepartementet. «Første resultat om pakkeforløp psykisk helse og
ru sbehandling». Oslo: Helse og omsorgsdepartementet, 2020.
https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/forste-resultater-for-pakkeforlop-psykisk-
helse -- og-rusbehandling/id2721189/
Høgskolen i Molde. 2019. Emneplan 3 året. Molde: Høgskolen i Molde
https://himolde.instructure.com/course s/130 /pages /timeplan-emneplan-fagplan-3-
Håkonsen, Kjell Magne. 2014. Psykologi og psykiske lidelser. Oslo: Gyldendal Akademisk
Lauveng, Ar nhild. 2020. Grunnbok i psykiske helsearbeid. Det landskapet vi er menne sk er
i . Oslo: Universitetsforlaget
Lorentze n. 2008. «Psykoterapi med menneske med psykisk ut viklingshemming» Tidsskrift
for norsk psykologforening.
https://psyk ologtidsskriftet.no/fagartikkel/2008/02/p sykoterapi - med -
mennesker-med-psy kisk-utviklingshemning
NOU 2011: 9 Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet — Balansegangen mellom
41
selvbestemmelsesrett og omsorgsansvar i psykisk helsevern, kap 5 Kunnskapsst atus
med hensyn til skadevirkninger av tvang i det psykiske helsevernet . Oslo: Helse og
omsorgsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2011-
9/id647625/?q=Olofsson&ch=12
Paulsen, Cathrine. 2016. «Alltid en løve» Magasinet Psykisk helse.
https://psykiskhelse.no/bladet/2016/alltid- en -
love?fbclid=IwAR3IP6_ld5MMGUf9Me lYgh5jQlNML4e-
7bBbWEWTc7Mm6A3DAcRKDOrlGgE
Person- og brukerettighetsloven. Lov om pasient og bruke rr ettigheter av 2.juli 1999.
https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-
63?q=lov%20om%20Pasient%20og%20brukerrettigheter
Ramsdal, Helge og Kjetil Ramsdal. 2007. Organisatoriske invensjoner i helsesektoren:
prosessbaserte virksomhetsmodeller, ev idensbasert pr aksis og behandlingslinj er.
Høgskolen i Østfold. Oppdragsra pport 2007 (3): 1 -169
Ramstad, Sigrid. 2016. «Demonstrasjon mot pakkefor løp.» Norsk forening for psykiske
helsearbeid https://nfph.blogspot.com/2016/08/demonstrasjon -mot-pakk eforlp.html
Randby, Margareth . 2010. Å leve med alvorlige rus- og psykiatriproblemer På vei mot en
bedre hve rdag. Osl o: Kommuneforlage t
Rienecker, L otte og Jørg ensen, Peter Stray. 2013. Den gode oppgaven: Håndbok i
oppgaveskriving på universitet og høyskole . Bergen: Fa gbokforlaget.
Rygge, Torill. 2019. «Hvilke faktore r identifiserer unge voksne selv som helsefremmende
og utfordrende i forhold til psykiske vansker» i NORA- Norwegian Open Research
Archives. BRA GE , unit. https://hi of.brage .unit.no/hiof-
xmlui/bitstream/handle/11250/2639875/Rygge_Torill%20S..pdf? sequence=1&isAl
lowed=y
Skau, Greta Marie. (201 3) Mellom makt og hjelp. -om det flertydige forholdet mellom
klient og hjelper. Oslo :Universitetsforlaget
Snoek, Jannike Engelstad og Knut Engedal. 2017. Psykiatri for helse- og
sosialfagutdanningene. Oslo: Cappelen Damm Akademisk
Sørgård, Jorunn og Bengt Karlsson. 2017. «Åpen dialog bak lukkede dører» i Tidss krift for
psykisk helsearbeid; 14 (04) Oslo: Universitetsforlaget.
https://www.idunn.no/tph/2017/04/aapen_dialog_bak_lukkede_doerer_pasienter_o
g_paaroerendes_e
42
Topor, Alain. 2006. Hva hjelper? Veier til bedring fra alvorlige psyk iske problemer.
Stockholm: Natur och Kultur
Topor, Alain. 2004. Vendepunkter: et nærstudie af vendepunkter for mennesker der er
kommet seg efter alvorlig psyk isk lidelse. Videncenter for socialpsykiatri
Universitetet i Berge n og Språkrådet. 2020. Bokm ålsordboka /Nynorskordboka. Spåkrådet
https://ordbok.uib.no/ALVORLIG
Wifstad, Åge. 1997. Vilkår for begrepsdannelse og praksis i psykiatri, en filosofisk
undersøkelse . Oslo: Universitetsforlage t
Ådnanes, Mariann. «Pakkeforløp psykisk helse og rus, fagfolks erfaringer første året.»
Sintef. 2020. Oslo: Helsedirektora tet
